Det ble skrevet historie da Ronnie Jacobsen nylig ble årets Spellemann i kategorien blues. Etter å ha vært nominert til prisen flere ganger tidligere, kunne han for første gang ta imot velfortjent heder under prisutdelingen. I tillegg kan han skilte med å være den eneste kulturskolerektoren som har en Spellemann på peishylla.
Av Ivar Eidsaa
– Det ble en stor dag, sier Ronnie Jacobsen om dagen da han kunne motta prisen som årets Spellemann i kategorien blues.
– Litt uvirkelig, men skikkelig moro at plata «These Blues In Me» ble vurdert som årets beste bluesalbum, smiler Jacobsen.
Etter tre års arbeid ble platen sluppet under en stor releasekonsert hos Blå Kors Kristiansand i på høstparten i fjor.
En tre år lang reise
– Under prosessen med plata var jeg så heldig å få samarbeide med flere av mine musikalske forbilder, filme musikkvideoer i New York, samt jobbe i tre av landets tøffeste lydstudio! Det ble en tre år lang reise, med fantastiske opplevelser, sier Jacobsen.
Albumet er en oppsummering av Jacobsens virke de siste ti årene. Resultatet ble en ærlig og personlig profil, med tekster med bakgrunn i hans egne livserfaringer.
Sjangermessig befinner Ronnie Jacobsen seg i krysningen mellom blues, soul og hip hop.
Mange lot seg imponere over låtene, og det ble klart for flere at det ikke er uten grunn at Ronnie Jacobsen hele tre ganger tidligere er blitt nominert til Spellemannsprisen.
Kom fra et musikalsk hjem
Ronnie Jacobsen vokste opp i Hellemyrlia i Kristiansand, i et hjem hvor musikken stod svært sentralt, hvor både moren, Kirsti Johannessen og faren, Tor Einar Jacobsen, som aktive musikere. Hjemmet ble et naturlig stoppested for mange musikere fra både inn- og utland på vei til eller fra konserter og opptredener.
– Det var en dagligdags foreteelse å ha musikere og artister på besøk, forteller Ronnie Jacobsen.
Skateboard
Mange musikere på besøk og mye musikk i heimen til tross; det var skateboarding som var Ronnies store interesse og lidenskap. Det var først da Ronnie ble 17 år at han selv fattet interesse for musikk.
Han var alene hjemme og satte på en av platene som Eric Clapton hadde gitt ut på 60-tallet. Musikken som strømmet ut av høyttalerne traff. Ronnie fant frem en av de mange gitarene som stod i stua og forsøkte å gjenskape det han hørte.
En helt spesiell opplevelse
– Det ble en helt spesiell opplevelse. Det var kult og gøy å oppdage at dette var noe jeg kanskje hadde talent for, sier han.
De neste fire-fem årene ble det bare gitarspill på ham, øving, øving og atter øving.
– Kanskje var det musikken jeg hadde i genene som begynte å røre på seg, smiler han.
Gikk «all in»
Ronnie Jacobsen har alltid vært typen som går fullt og helt inn for det han har satt seg fore, det være seg skateboarding, fotball – og musikk.
– Det gjelder å gå all in. Jeg ville lære meg instrumentet. Jeg hadde vokst opp med så mange bra musikere rundt meg, og jeg så hvor gøy de hadde det med musikken. Det virket spennende å formidle tekster og musikk. Det å skulle spille tøffe gitarsoloer virket så kult, det ble en lidenskap å skulle beherske det samme, sier han.
Flyttet til Oslo
Ronnie fikk tidlig mulighet til å bli med på farens prosjekter, og spilte sammen med mange av farens musikerkolleger. Læringskurven ble bratt.
20 år gammel flyttet Ronnie til Oslo for å satse for fullt på musikken, hvor han jobbet hardt for å bygge opp en musikerkarriere.
– Jeg fikk turnere landet rundt og samarbeidet med en rekke fantastiske musikere, sier Ronnie. Sammen med Salvador Sanchez gav han ut et album som tok Norge med storm.
Lot musikkarrieren ligge
Musikkbransjen var over seg av begeistring. Det ble en rekke oppslag i hovedstadspressen, og de to turnerte flittig. Senere kom det ytterligere tre album.
Midt i det hele, Ronnie kjente på at musikk- og turnélivet ikke var noe for ham.
– Jeg måtte ta en oppsummering, rett og slett en livsanalyse. Jeg måtte se utviklingen i et langsiktig perspektiv om hva jeg ønsket i livet og av livet, sier han.
– Jeg valgte å la musikkarrieren ligge, flyttet til Kristiansand og begynte å studere på Handelshøyskolen BI.
Etablerte et nytt liv
– Det var noe med livsstilen, i forhold til reising og hele settingen rundt. Å turnere aktivt innebærer å jobbe kvelder og helger. Det blir vanskelig å opprettholde normale rutiner. Jeg trives med å stå opp tidlig, og å ha god struktur, ha helgene fri for å være med familie og venner, og også ha muligheten til å reise uten at reising innebærer konserter og opptredener. Dette harmonerer ikke med et musikerliv, sier Jacobsen.
Rent musikalsk ble det full stopp i nærmere ti år, en tid han heller har brukt på å etablere et nytt liv.
Fikk en utfordring
– Det livet har jeg funnet. Etter endt utdannelse hadde jeg mange år i reklamebransjen, en kreativ gøy jobb med gode betingelser. Men det å hele tiden jage etter profitt for pengegriske eiere virket totalt meningsløst. I 2013 møtte jeg Arvid Solheim på Kristiansand Feriesenter på Dvergsnestangen. Han hadde nylig tiltrådt som daglig leder for Blå Kors-arbeidet i Kristiansand. Vi fikk umiddelbart god kontakt. Kjemien stemte. Han presenterte sin visjon og planer for Blå Kors Kristiansand og utfordret meg til å utvikle et konsertkonsept, forteller Jacobsen.
Blå Torsdag-konseptet så dagens lys, hvor kjente nasjonale storkapasiteter i hopetall har opptrådd.
– Blå Torsdag har utviklet seg til å bli en av Kristiansands mest populære musikkscener, sier Jacobsen.
– Jeg ville bidra mer
– Jeg forstod at Blå Kors var en plass hvor jeg ønsket å bidra med mer. Det å jobbe for mennesker som er i vanskelige og sårbare livssituasjoner er en takknemlig oppgave. Jeg har fått møte mennesker med en avhengighetsbakgrunn, med utfordringer knyttet til økonomi, og med psykiske og andre medisinske utfordringer, og har fått se at det er mange mennesker i vårt samfunn som trenger hjelp. Den hjelpen jobber Blå Kors for å gi dem, og dette arbeidet ønsker jeg å være en del av, slår Ronnie Jacobsen fast.
– Jeg kjente at det er her jeg hører hjemme. Det er en kraft og en energi som trekker meg, og jeg så at det var en mening med at jeg i sin tid fikk treffe Arvid.
Rektor og fundraising
Jacobsen sa opp sin stilling i reklamebransjen. Han begynte i det små, og sakte, men sikkert har oppgavene økt på. Ronnie Jacobsen har i dag en 50 prosents stilling som rektor for Posebyen Kulturskole, og 50 prosent stilling som fundraisingkoordinator.
– Jeg er en kreativ person. Musikken kommer lett til meg. I de ti årene som musikalsk sett har vært stille, har det likevel boblet en del musikk på innsiden. Denne musikken var det jeg samlet opp og presenterte i «These Blues In Me». For fire år siden kjente jeg at det kjentes naturlig å ta opp igjen tråden og å tørke støvet av gitaren.
– Utviklingsprosessen – det gøyeste som finnes
– Det som driver meg er det kunstneriske, det kreative, det å skape noe og utvikle det. Selve utviklingsprosessen er noe av det gøyeste som finnes, smiler han.
– Så lenge jeg har levd, har musikken vært en lidenskap, en kilde til nye opplevelser, til håp, og til drømmer. Jeg er svært privilegert over å ha talentet i meg, at jeg får lov å berike mitt eget og andres liv. Denne gaven ønsker jeg å fortsette og foredle og dele, sier Jacobsen.
Sånn sett kan vi glede oss over at det kommer nok en plate fra Ronnie Jacobsen.
– Nå er jeg i gang med skriveprosessen, og det ligger et periode foran meg med komponering og utvikling. Jeg ser at det er grunnlag for en ny plate, som blir sluppet i 2019. Denne gangen synger jeg på norsk, attpåtil på min egen dialekt. Jeg skriver musikken ut fra hvor jeg er i dag. I dag er jeg på et veldig godt sted, sier Ronnie Jacobsen.
